Egguthenting overstått

Da har jeg jammen klart å komme meg levende gjennom mitt første egguttak! Jeg var på forhånd nervøs for at det skulle være smertefullt og at jeg skulle føle meg dårlig av de smertestillende medisinene man får før uttaket. Siden vi har 3 timers reisevei til sykehuset hadde vi vært oppe siden klokken halv fem om morgenen og jeg følte meg litt redusert i utgangspunktet. På sykehuset fikk jeg en liten konvolutt med dagens dop: 2 gigantiske paraceter, 1 kapsel oxynorm og 2 kvalmestillende tabletter. I løpet av en halvtimes tid var jeg god og susen og vi ble hentet inn til uttaket.

Jeg hadde hørt at det var vondt å få satt lokalbedøvelsen, men den merket jeg ikke noe til i det hele tatt. De eneste smertene jeg kjente var enkelte ganger når eggposene ble punktert. Eggstokkene mine var stimulert i meste laget, så hele mageområdet mitt var veldig ømt. Men på grunn av pillene jeg hadde tatt på forhånd var det nesten som om de smertene jeg kjente ikke angikk meg, de var liksom pakket inn i bomull og langt langt vekke. Denne gangen hadde vi ikke vår faste, pratsomme overlege, men en annen gynekolog som vi ikke hadde hilst på før. Han var ikke flink til å forklare hva han gjorde og sa vel egentlig nesten ingenting under hele uttaket. Etterpå kostet han dog på seg kommentaren "her blør det mye mer enn normalt", og fant frem en kompress på størrelse med et kjøkkenhåndkle. Da jeg forsto at han var i ferd med å stappe hele denne kompressen inn i skjeden min, fikk jeg et skikkelig fniseanfall. Jeg antar at det var pillene...

Heldigvis er sykepleierne og bioteknologen utrolig hyggelige, ellers tror jeg den stumme legen hadde gjort oss veldig usikre på hele uttaket. Vi fikk ut 19 egg og skal etter planen få satt ett tilbake i morgen.

Neste uke = neste forsøk

En av grunnene til at jeg var skeptisk til IVF var at jeg så det for meg som en veldig omfattende og litt evigvarende prosess. Men tiden har i grunn gått forbausende fort, jeg er litt overrasket over at vi allerede er kommet så langt at det går an å si at egguttak og innsetting blir i neste uke. Akkurat når det blir avhenger av hvordan folliklene har utviklet seg og det finner vi ut på ultralyd på torsdag.

IVF betyr i alle fall mye mer medisiner enn ved en inseminasjon. Jeg har brukt nesesprayen Synarela siden midt i september, tre ganger om dagen til faste tidspunkt. 25 dager har jeg sprayet så langt, det vil si 75 spraydoser, pliktoppfyllende i annethvert nesebor hver gang. Synarela setter kroppen i en midlertidig, kunstig overgangsalder, slik at eggstokkene slutter å modne egg på egenhånd. Dette gjør det lettere for legene å overstyre kroppen med tilførte hormoner og bidrar til at mange egg blir modnet i IVF-syklusen.

Etter 20 dager med Synarela begynte jeg med Puregon-injeksjoner. Dette er sprøyter med FSH-hormoner, som stimulerer til modning av eggposer og vekst av livmorslimhinnen. Vi prøver å bygge optimale forhold, med andre ord. Hver kveld klokken 21 setter jeg en sprøyte i magen. Heldigvis kommer Puregon i en smart doseringspenn, sånn at det er veldig lett både å sette sprøyten og få riktig dose. Hos oss gjør vi det sånn at konemor klargjør sprøyten ved å sette på sprøytespiss og stille inn medisindose, så slipper vi at det blir rot på grunn av min noe distré væremåte for tiden.

Så langt har jeg helt sluppet bivirkninger, både av Synarela og Puregon, så jeg føler meg veldig heldig. På ultralyden på torsdag vil jeg få beskjed om hvor lenge jeg skal fortsette på Puregon og om medisindosen eventuelt skal økes. Kjenner at jeg begynner å bli ganske spent nå...

Nå er det gått rett over en måned siden forrige inseminasjon og nesten tre uker siden nok en negativ test. Jeg skal ikke si at vi har vært i kjelleren, for det ville vært å overdrive, men skuffet har vi vært. Vi har vel begynt å innse at det ikke kommer til å gå så raskt som vi hadde håpet å få dette barnet som vi ønsker oss. For vår del er det jo slik at vi ikke han øke sjansene våre på noen måte, det er kun på det ene avtalte klokkeslettet på klinikken at jeg har sjansen til å bli gravid. En eneste gang ca annenhver måned. Det er ikke så store odds for full klaff.


Klinikken vår har hele tiden sagt at vi bør gå over til IVF etterhvert, dersom jeg ikke blir gravid i løpet av "noen" inseminasjonsforsøk. Det har vært opp til oss å bestemme hvor mange forsøk "noen" tilsvarer. Siden vi bruker donorsæd som vi selv har kjøpt i Danmark, har tanken hele tiden vært at det ville vært kjekt å bli gravid innenfor de stråene vi har kjøpt. Vi kjøpte fire strå før vi satte igang med inseminasjonene, og jeg har mentalt vært innstilt på å bruke dem til tre inseminasjoner og så spare det siste til et IVF-forsøk.

Derfor ble det i grunn litt forvirrende når det ble snakk om IVF allerede etter inseminasjon nr. 2. De understreket at det er vi som bestemmer og at vi kunne fortsette med inseminasjon så lenge vi måtte ønsket, men samtidig var deres anbefaling å nå gå over til IVF.

Etter å ha tenkt oss nøye om bestemte vi oss for å følge klinikkens råd. Selv om IVF er mye mer omstendelig, innebærer mye større medisindoser og ikke minst gjør babylagingen til et enda større medisinsk prosjekt enn det allerede var, så er det en klar fordel med prøverør: Større sjanse for å lykkes.

I dag er første dag med sprayen som skal nedregulere min egen hormonproduksjon. Vi er i gang!

Neida. Ikke denne gangen heller.

Det er ingen grunn til jubel her, andre forsøk endte også med negativ test.

Denne gangen hadde jeg ferie i hele perioden mellom inseminasjonen og graviditetstesten/mensen. Jeg tror det gjorde at jeg slappet mer av og ikke analyserte hvert stikk i kroppen som et tidlig graviditetstegn, men som vi alle vet - det hjelper ikke okke som. Vil det seg ikke, så vil det seg ikke.

Situasjonen nå er at vi må bestemme oss for hvordan vi skal gå frem videre. Fra klinikkens side er det opp til oss om vi vil prøve hormonstimulering med Puregon og så inseminasjon, eller om vi vil gå over på IVF. Vi er veldig usikre. På den ene siden er det fristende å gå til neste steg og prøve IVF, for da har man jo en høyere sjanse for at det lykkes. På den annen side betyr jo det kraftigere hormonstimulering, med alle de bivirkninger og langtidsvirkninger det kan ha. Så vi er i tenkeboksen, veldig.

2. forsøk og veien videre

Inseminasjon nr. 2 er vel overstått og var en like positiv opplevelse som første gang. Jeg er veldig glad for at jeg visste på forhånd at en inseminasjon ikke er en langvarig affære, men at det egentlig er snakk om rett opp i stolen, schmokk og schwups, og så ned igjen. Ellers ville det kanskje uroet meg at alt går så fort. Legen er forøvrig av det småpratende slaget, noe som gjør hele seansen litt surrealistisk: "liker dere opera? blablabla om opera. Nå inseminerer jeg! blablabla om opera". Men vi liker ham veldig godt og føler oss godt ivaretatt på klinikken.

Vi snakket også kort om veien videre dersom det ikke blir baby denne gangen. Siden jeg ikke responderer noe særlig på Pergotime (har kun hatt ett modent egg begge gangene), ønsket legen at vi prøver annen hormonstimulering neste gang. Han ymtet også frempå om vi ikke ville gå over til IVF etterhvert. Så planen er nå et vi tar et tredje inseminasjonsforsøk med nye hormoner, og velger IVF på det fjerde forsøket. Dette er jo selvsagt på det hypotetiske planet, for den overordnede planen er jo at jeg skal bli gravid nå!

Så langt merker jeg naturligvis ingen symptomer, men jeg går og kjenner på alle tegn i kroppen. Blant annet stikker det ganske mye i venstre eggstokk, i tillegg til at jeg har spottet litt etter inseminasjonen. Vi krysser fingrene og jeg håper jeg blir mer disiplinert med testingen denne gangen. Forrige gang var det daglig testing fra dag 10...

Sprøytestikk

Tidligere i uken var jeg på ultralyd for å måle størrelsen på follikler og livmorslimhinne. Denne gangen var igjen kun én follikel som hadde vokst noe særlig, den var på ca 15 mm. Jeg hadde litt dårlig magefølelse da jeg gikk fra gynekologen, for hun var ganske negativ til størrelsen på follikler og livmorslimhinne i forhold til at jeg var på syklusdag 13. "Du har ikke brukt noen form for stimulering, nei", sa hun blant annet - og det er ikke det man vil høre når man tross alt har brukt Pergotime for å sikre seg noen store og verpeklare egg...


Ved klinikken i Haugesund var de i alle fall fornøyd, heldigvis. Jeg fikk beskjed om å sette eggløsningssprøyte onsdag kveld og fikk time til inseminasjon på fredag. Spennende!

For meg var dette første gang med sprøyte, så jeg var ganske spent på hvordan det skulle gå. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle nøle, men bare stikke sprøyten fort inn i mageflesket, men jeg var ikke helt sikker på om det var gjennomførbart. Men det var det! Det var helt ukomplisert og ikke noe å være spent for i det hele tatt. Jeg fikk litt hodepine og kvalme etterpå, men ellers har jeg ikke kjent noe til sprøyten.

Så nå har alt bare å utvikle seg optimalt frem til i morgen!

Pergotime

På det lokalet apoteket mitt jobber det en mannlig apoteker som ligner veldig på Surfe-Ken fra gamledager. Han er yngre enn meg, muskuløs, blond og solbrun, går med tettsittende hvite t-skjorter og har litt halvlang lugg . I tillegg er han av den grundige og samvittighetsfulle typen, han spør meg nemlig alltid om det er noe jeg lurer på når det gjelder bruken av det jeg skal kjøpe. Dette er selvsagt et kjekt spørsmål å få, for dersom man ikke vet hvordan eggløsningstester, graviditetstester, Pergotime eller Ovitrelle skal brukes, da er det jo veldig greit å få en innføring i akkurat det. Av Surfe-Ken. Midt i apoteket.


Vårt andre inseminasjonsforsøk er med samme "protokoll" som det første. Jeg har tatt 50 mg Pergotime fra dag 5 til 9 i syklusen og har time til ultralyd hos gynekolog like over helgen. Pergotime er et legemiddel som stimulerer vekst og modning av eggfollikler i eggstokkene. Med Pergotime-behandling optimaliseres sjansene for at man har minst ett modent egg ved eggløsning, og for kvinner som ikke alltid har eggløsning av seg selv gjør hormonene at sjansene øker også for dette. Dersom eggløsningen ikke er inntruffet når legen vurderer eggene som store og modne nok, kan man bruke eggløsningssprøyten Ovitrelle for å sette i gang eggløsning. Slik blir alt lagt til rette for at timingen og forholdene er optimale før inseminasjonen.

Jeg er ganske spent på hva ultralyden over helgen viser. Forrige gang hadde jeg bare ett egg som var "klekkeklart", denne gangen håper vi på to, sånn at sjansene for befruktning er større.

Planlegging

Noen ganger ordner ting seg lettere enn man skulle tro. Ved forrige forsøk var det helt umulig å få time til ultralyd, alle gynekologene i Bergen befant seg nemlig på en kongress og hadde stengt kontorene sine. Etter å ha ringt til absolutt alle gynekologene i hele byen (private og offentlige) endte vi opp med to ultralyder hos en sonograf på Majorstuaklinikken (ja, den klinikken som averterer med 3-D ultralyd hvor babyene ser ut som romvesener). Dette kostet 1200 kroner per gang og sonografen kunne selvsagt ikke evaluere det hun så, hun kunne bare måle og skrive ned det hun fant.

Denne gangen hadde jeg regnet med at det ville bli like problematisk å få en time til ultralyd. Mange av legekontorene har stengt til neste uke, mens en del av dem er tilbake på jobb fra og med i dag. Med erfaringen fra sist i minnet, hadde jeg forberedt meg på en lang ringerunde i dag. Heldigvis slapp jeg det, jeg fikk time på første forsøk, hos en lege som er med på refusjonsordningen. Hyggelig å betale noen hundrelapper og ikke flere tusen kroner!

Snart i gang på nytt!

En av ulempene med å være pasient i norsk offentlig helsestell er all ventetiden. Man må vente på at søknaden skal bli registrert og at den skal bli behandlet, man må vente på å bli kalt inn til samtale og man må vente på at sykehuset skal ha ledig kapasitet til hvert forsøk man skal ha. Dersom det tar lang tid før ting klaffer, så regner jeg med at denne ventetiden kan bli litt anstrengende.

Samtidig vil jeg si at ventetiden er en av fordelene med å bli behandlet i Norge, i stedet for ved private klinikker i utlandet. Prosjekt "lage baby" er altoppslukende og krevende og det blir til at man ikke tenker på mye annet mens man er i en prøve-syklus. Først er det telling av dager for å finne ut når man må ha legetime, når man skal ta medisin, når man kan regne med å få eggløsning, når man trenger fri fra jobb, så er det spenning og forventninger ved selve behandlingen, for ikke å snakke om de 14 dagene med konstant symptomkjenning og håp før man er kommet så langt at man kan teste. Det er en følelsesmessig karusell, for å si det mildt.

Vi syns derfor det var litt behagelig at avdelingen i Haugesund hadde en måneds sommerstengt, slik at vi fikk en syklus' opphold i babyprøvingen. Selv om jeg har brukt litt tid med kalenderen og har talt meg frem til når vi sannsynligvis skal avgårde neste gang, så har de siste 5 ukene vært ganske fri for prøvetanker.

Men nå. Nå har jeg funnet frem folatglasset og begynt å forberede meg mentalt på nytt forsøk i ca uke 32. Og denne gangen skal det selvsagt klaffe!

1. forsøk = negativt

Etter omhyggelig testing mange morgener på rad har jeg ikke fått annet enn kritthvite, helt negative tester. Mensen er riktignok ikke kommet, men jeg tror nok det er på tide å innse at vi ikke er blant de heldige som blir gravide på første forsøk.

Jeg har kjent en del symptomer som kan tolkes som graviditetssyptomer, aller mest merkbart har mensmurringene i livmoren vært. Samtidig har jeg ikke hatt noen av de klassiske symptomene, som kvalme, trøtthet og ømme bryster. Alle symptomene jeg har kjent kan være bivirkninger av Pergotimekuren jeg hadde i forkant av inseminasjonen, så jeg legger ikke så stor vekt på dem.

Vi er skuffet over at det ikke ble full klaff med det samme, men det er ikke sånn at vi er helt knust. Nå blir det en måneds pause og så setter vi i gang med friskt mot i august!

Ventetid

Det er utrolig hvor lang tid to uker kan ta! Jeg har aldri følt så mange små symptomer i kroppen min før, men nå er det som om alle de små tegnene som kan indikere befruktning er tilstede. 90% av dem er garantert innbilt, eller tegn som jeg ellers også har. Jeg har bestemt meg for å ikke teste før to uker etter inseminasjonen, som er testdagen vi har fått fra klinikken. Men jeg må innrømme at det begynner å bli fristende å teste, bare for å se om det kaaaanskje er en liten, svak strek der.

1. forsøk - inseminasjon

På syklusdag 16 var det bare å sette seg i bilen for å kjøre til Haugesund og fertilitetsavdelingen der. Jeg fikk positivt utslag på eggløsningstest dagen før og fikk beskjed om at da var det "bare å kjøre på". Egentlig litt uutholdelig spennende!

Vi bor i Bergen og har ca 3 timers kjørevei for å komme oss til Haugesund. Hvert inseminasjonsforsøk blir derfor en heldagsutflukt for oss og krever litt planlegging i forhold til jobbene våre. Heldigvis har vi fleksible jobber og har muligheten til å avspasere på veldig kort varsel.

Vi var litt sene på plass i Haugesund, men hadde ringt på forhånd og fått beskjed om at det ikke var noe problem. Da vi kom frem ble vi tatt i mot av det utrolig hyggelige teamet på fertilitetsavdelingen og vist rett inn på stuen hvor inseminasjonen skulle foregå. Konemor fikk sette seg på en stol i hodeenden av gyn-benken og jeg fikk kle av meg i et lite miniavlukke med gardiner. Når man er i en slik prosess blir man jo vant til å være naken foran mennesker man aldri har møtt før, så jeg tenkte ikke over at vi hadde både bioingeniør, jordmorstudent og et par sykepleiere til stede. Bioingeniøren kunne fortelle at de opptinte spermiene var av veldig god kvalitet, og at alt lå bra til rette for at de ville gjøre sin del av jobben.

Da overlegen kom inn var det bare å legge seg på plass i stolen, kjapt bekrefte navn og fødselsdato (slik at vi var sikre på at vi fikk rett donorsperm!) og så kunne vi sette igang med inseminasjonen. Det var en avslappet og hyggelig atmosfære i rommet og alle var enige i at dette var en bra dag å bli gravid på. Legen hadde litt problemer med å "finne veien" inn i livmoren, så en sykepleier assisterte med ultralyd på magen min. Det gjorde at vi kunne følge med på skjermen da røret som førte spermiene kom inn i livmoren og at vi fikk se da spermiene ble plassert der. Tilslutt ble et kateter plassert i livmormunnen, for å provosere frem sammentrekninger i livmoren. Noen undersøkelser viser til at dette kan høyne sjansene for befruktning. Dette var det eneste som var bittelitt smertefullt, men det var snakk om et sekund eller to. Etter noen minutters venting kunne jeg reise meg og kle på meg.

Teamet ved fertilitetsavdelingen er helt fantastisk, de er omsorgsfulle, vennlige og svarer på alle spørsmål vi har. Selv om vi selvsagt håper at det ikke blir nødvendig med noen ny tur til Haugesund, så er det betryggende å vite at de kommer til å følge oss godt opp helt frem til vi lykkes med å bli gravid. Vi setter stor pris på at prosessen ikke bare er klinisk og med fokus på det medisinske, men at vi møtes med menneskelighet og humor av hele teamet.

Og nå er det bare å krysse fingrene frem til dagen for graviditetstesten er her!

1. forsøk - forberedelse

Syklusdag 5-9:
50 mg Pergotime hver dag

Syklusdag 12:
Ultralyd for å måle follikelstørrelse og tykkelse på livmorslimhinnen

Folliklene hadde utviklet seg fint, men var ennå ikke store nok til å nærme seg eggløsning. To av folliklene var rundt 12-14 mm og er de vi håper vil fortsette å vokse frem mot eggløsning.

Syklusdag 15:
Ny ultralyd for å måle follikelstørrelse

En follikel var stor og "verpeklar", den andre som så lovende ut på første ultralyd var ikke blitt så veldig mye større. I tillegg fikk jeg positivt utslag på eggløsningstest like før jeg skulle til scanning, så da var beskjeden fra Haugesund klar: kom i morgen!

Inseminasjon eller IVF?

Siden jeg er frisk og ikke det ikke ligger noe til grunn som skulle tilsi at jeg vil ha problemer med å blir gravid, har vi i samråd med Haugesund fertilitetsklinikk blitt enige om at vi skal prøve med inseminasjon først. Vi står selv fritt til å velge hvor mange runder med inseminasjon vi har lyst til å prøve før vi eventuelt går over til IVF. Selv om sjansene for å bli gravid er betydelig høyere ved IVF (40%) enn ved inseminasjon (20%), er vi veldig fornøyde med beslutningen om å prøve inseminasjon først. Da slipper jeg hestekurer med hormoner og kan ta forsøket mer eller mindre i naturlig syklus, slik at det blir på kroppens egne premisser i så stor grad som mulig. Skulle vi etter noen forsøk med inseminasjon finne ut at vi heller vil satse på IVF, så står vi fritt til det.


Et inseminasjonsforsøk kan man i prinsippet foreta uten noen hormonbehandling overhodet. Man kan bruke eggløsningstester for å time inseminasjonen til dagen etter eggløsning, slik at man har max sjanse for at egg og sædcelle treffes på riktig sted til riktig tid. Det er også ganske vanlig å optimalisere forholdene litt ved å bruke hormonpreparatet Pergotime. Dette er er legemiddel som stimulerer produksjonen og modningen av follikler, slik at man legger til rette for at det blir produsert 1-2 gode egg i syklusen man skal inseminere i. Ved bruk av eggløsningstest kan man kontrollere at behandlingen skjer på riktig dag. Eventuelt kan man bruke eggløsningssprøyte når folliklene har vokst seg store nok. Da tilfører man kroppen hormonet som setter i gang eggløsningen og kan vite at ovulasjon skjer et visst antall timer etter at eggløsningssprøyten er satt.

Hvordan går man frem?

For å bli vurdert til behandling med assistert befruktning ved et norsk offentlig sykehus må man ha en henvisning fra fastlege eller gynekolog. Det stilles som krav at man er gift eller samboer, at forholdet er stabilt og at man ellers er oppegående mennesker som skjønner hva det innebærer å få et barn.

Vi gikk i første omgang til fastlegen for å få sendt en henvisning. Der støtte vi nokså uventet på problemet at fastlegen ikke var villig til å skrive en slik henvisning. Hun er nemlig av den oppfatning at et barn ikke bør vokse opp med to mødre. Under tvil gikk hun med på å skrive en henvisning til gynekolog og skrev også eksplisitt i den hvorfor hun ikke ville henvise oss til assistert befruktning selv. For oss, som endelig var klare til å ta det første steget i en lang og ikke minst livsforandrende prosess, ble dette en vond opplevelse. Fastlegen var også klar på at det beste nok var at jeg fant meg en ny lege, for hun var ikke veldig interessert i å ha meg som pasient. Akkurat dette var vi selvsagt enig i.

Med henvisningen fra gynekologen i hånden begynte så en lang ringerunde til Bergens gynekologer. Siden vi var lite lysten på å oppleve en tilsvarende reaksjon fra en lege igjen, måtte vi forhøre oss om legens holdning til lesbiske pasienter før vi sendte henvisningen videre. Samtlige gynekologer vi snakket med sa de kunne ta oss som pasient, men siden henvisning til assistert befruktning ikke ble sett på som en hastesak ville det først være mulig å få time etter 4-5 måneders ventetid.

Det er alt for lenge når man først har bestemt seg for å gå i gang!

Vi bestilte dermed time hos en privatpraktiserende gynekolog og fikk tatt de første prøvene i begynnelsen av desember. Rundt juletider var jeg tilbake for å ta blodprøver på dag 3 og dag 22 i syklus, for å sjekke hormonnivå og eggløsning. I midten av januar fikk vi beskjed om at prøvene var fine og at henvisningen var sendt avgårde til Haugesund.

Etter dette belaget vi oss på en del måneders ventetid og var egentlig positivt overrasket da vi fikk innkalling til forsamtale i slutten av april. Nå er det slutten av mai og vi er i gang med første forsøk, ca 6 mnd etter at vi satte i gang prosessen.

Behandlingstilbud i Norge

Før den nye ekteskapsloven måtte lesbiske par som ønsket seg barn reise til utlandet for å få behandling. Fra 1.1.2009 har vi rett til å få fertilitetsbehandling innenfor norsk helsevesen, på lik linje med andre par som har vanskeligheter med å bli gravide.

I praksis betyr dette at lesbiske par kan behandles ved Rikshospitalet i Oslo, eller ved Haugesund sykehus. Dette er nemlig kun ved disse sykehusene det finnes sædbank tilgjengelig. I Norge er det stor mangel på donorsæd og veldig mange måneders ventetid før man kan sette i gang behandling. Haugesund sykehus har tatt konsekvensene av misforholdet mellom etterspørsel og tilbud og har opperettet et samarbeid med den Danmarksbaserte sædbanken European Sperm Bank. European Sperm Bank selger donorsæd til par som er i behandling ved fertilitetsavdelingen i Haugesund. Man velger selv blant de tilgjengelige donorene og får donorsæden levert ved Haugesund sykehus i god tid før behandlingen skal startes. Dette sikrer både tilgjengelighet av donorsæd og et raskere behandlingstilbud,  men prisen er betydelig høyere enn egenandelen ved bruk av donor fra sædbanken i Haugesund eller Oslo.

For aller første gang

I dag begynner prosjekt baby hjemme hos oss. Jeg har tatt min aller første tablett med Pergotime og offisielt svelget det som skal bli begynnelsen på vår babyprøvingsperiode. At det er uvirkelig er en underdrivelse, det er rett og slett veldig merkelig å tenke på at vi nå har startet på helt konkrete tiltak for å få vår egen lille baby!